Siden jeg går forbi Brødbakerne til og fra jobb i tillegg til å kjøpe deres velsmakende produkter, var det på tide å intervjue dem. Anledningen var et multimediakurs hvor alle måtte gjøre og ta opp et intervju i tillegg til å fotografere hva de holdt på med.
Eier og grunnlegger, Jesper Pedersen, startet utdannelsen som baker da han var 15 og han har jobbet med bakverk hele tiden siden bortsett fra et kort opphold som snekker. Etter å ha fått svennebrevet og jobbet en tid i Danmark, kom han til Norge tidlig på 2000-tallet fordi det var flere ledige jobber her enn i Danmark. Siden fetteren hans jobbet på Åpent bakeri, hvis bakere har løftet utvalg og kvalitet på brød og annet bakverk til nivåer som tidligere var ukjent i Norge, ble han intervjuet om ettermiddagen og startet å jobbe der neste morgen. Åpent bakeri har også utdannet en hel rekke dyktige bakere som har grunnlagt bakerier diverse steder i Norge. En annen dyktig baker, den ovennevnte Jesper, grunnla Brødbakerne på Jar vest for Oslo for omtrent 5 år siden sammen med en annen baker. Til å begynne med bakte de brød som de tok med til restauranter. Siden etterspørselen tok seg raskt opp, grunnla de en butikk vegg i vegg med bakeriet i tillegg til å grunnlegge nok et bakeri med butikk på Skøyen for omtrent 2 år siden. Egentlig er navnet Brødbakerne misvisende siden de også lager kaker som smaker så godt at jeg må virkelig bruke viljestyrken for å unngå å spise dem, eller gå opp i vekt. Etter å ha sett hvordan de lager wienerbrød hvor de legger store mengder sukker og smør til deigen, fikk jeg bekreftet at dette var et fornuftig valg.
Bildene viser hvordan wienerbrød blir laget. Etter å ha laget en deig bestående av sukker, mel, gjær og vann, blir den kjevlet flatt og dekket med et tykt lag med smør, deigen blir brettet og lagt inn i en maskin som valser deigen. Ved å brette og valse deigen flere ganger, vil lag av deig og smør være over hverandre som sidene i en bok hvor deigen vil danne omslaget på boka. Etter å ha kjølt ned deigen for å bremse hevingen, kuttet Jesper og Vladimir fra Estland opp deigen i rektangler, som de rullet til sylindere. Etter heving, ville alt bli stekt og bli lagt klart for salg i butikken ved siden av.
Vladimir dekket også en del av den samme deigen med et tynt lag sjokolade i tillegg til sukker. Etter å ha brettet og valset deigen, kuttet han den opp i rektangler, som han netthendt knyttet i knuter for til slutt å pensle dem med eggeplomme i tillegg til en blanding av sukker og kanel.
Etter å ha sett en god del bakere og konditorer i arbeid, er jeg imponert over deres nevenyttighet og at alle har fått arbeidet til å se lett ut. Jeg klarte imidlertid ikke å la være å spørre Jesper hva han følte om arbeidet sitt og jeg fortalte ham at inntrykket mitt er at selv om de tilsynelatende gjør det samme hver dag, vil det aldri bli rutine. I tillegg vil luftfuktighet og omgivelsestemperatur påvirke hvordan de behandler deigen. Han bekreftet at avhengig av omgivelsestemperaturen, må de kjøle ned vannet på varme dager, t.o.m. legge til isbiter i vannet når de lager wienerbrød, mens de kan bruke lunkent vann på kalde dager, begge deler for å kontrollere heving av deigen. I tillegg må de variere steketiden i samsvar med de samme størrelsene.
Selv om kundene synes produktene våre er utmerkede, kan vi alltid se forskjeller og små avvik fra ideelle produkter. Dette betyr at ingen brød er like, ikke engang de som er laget av samme deig. For ikke å snakke om brød som er laget av to forskjellige deiger som alltid vil være forskjellige. Siden de lager produktene sine for hånd, fortalte Jesper meg at hana aldri føler at han har laget perfekte produkter og at han alltid skulle ha forbedret noe. For eksempel kan begrenset ovnskapasitet føre til at produktene ikke blir stekt umiddelbart, mens begrenset plass fører til at bakerne må vente på hverandre.
I tillegg til å bruke kun vann, mel, salt og gjær, har alle bakerne som prinsipp å la ting ta den tiden det trenger som innebærer 6-7 timer fra klargjøring av deigen til ferdig brød avhengig naturligvis av type brød.
